Fjelltopper
mandag, 28 august 2017 13:34

Erciyes

Året 2017 startet med ett stort mål for øyet: Å bestige Elbrus, Europas høyeste fjell. Vi var 7 i gruppa, inkludert mine gode ledsagere Arne Opdahl og Morgan Frelsøy. Vi mellomlanda i Istanbul, der fikk vi til vår forskrekkelse høre at vi ikke kom inn i Russland, pga. noe visumproblem. Heldigvis greide gruppa å ordne en tur i Tyrkia, til et fjell som heter Erciyes.


8. juni 2017 besteg vi Erciyes (3917 moh) , som vel må sies å være mitt livs tøffeste tur. Vi besteg fjellet i 2 etapper, og startet på omkring 1700 moh. Terrenget vi gikk i første dag var lett. Vi gikk for det meste i et ørkenlignende landskap, med mye grus og småstein. Litt vegetasjon innimellom, men landskapet var ganske øde, og med nokså jevn stigning med få bratte motbakker. Jeg må presisere at dette er min oppfatning av området, med mitt temmelig dårlige syn. Sola stekte godt, og vi pimpa i oss godt med vann.

Om ettermiddagen kom vi fram til leirplassen på 3000 moh. Der fikk vi prima stell og kjempegod mat av fantastiske tyrkiske guider. Tyrkerne var dyktige i engelsk, og de hadde mye interessant å fortelle både om forholdene i Tyrkia, og virksomheten de drev som fjellguider.
Kl. 02.30 natt til 8. juni startet vi på 2. etappe. Det var mørkt, så vi gikk alle med hodelykter. Og det var dessuten ganske kjølig. Stemninga i turgruppa var god, og jeg koste meg veldig mens vi gikk. Landskapet var litt mer ulendt enn dagen før. Litt lenger oppe var terrenget dekt av snø, men snøen var fast og fin, og det gikk greit å gå. Nå ble terrenget gradvis brattere. Vi fulgte en trang dal, med bratte fjell på begge sider. Vi brukte hjelmer, på grunn av fare for steinsprang. Og vi gikk dessuten med kraftige stegjern. Så ble terrenget brått veldig bratt. Stigninga var kanskje på bortimot 65-70`, og vi lenket oss fast i tau. Samtidig lysnet dagen, og når sola stekte, ble snøen straks kram og blaut. Det ble veldig tungt å gå, og det ble stadig tyngre og løfte beina. Den blaute snøen gjorde det vanskelig å finne fotfeste. Jeg strevde fælt med å holde balansen, løsningen ble at jeg krabba på alle fire. I hver hånd hadde jeg ei isøks jeg brukte for å dra meg opp. Det tok på tida, for vi måtte ta mange drikkepauser underveis. Jeg var dyktig sliten da vi endelig etter ca. 7 timer nådde toppen, men like fullt lykkelig. Å stå på toppen av et fjell er for meg et salig øyeblikk, jeg alltid trakter etter å oppleve.
Bestigningen av Erciyes var veldig tøff, både fysisk og psykisk. Takk til trofaste ledsagere og dyktige guider, og trivelige turvenner.

Lest 141 ganger Sist redigert tirsdag, 29 august 2017 22:01

Boka mi

Tareboka bilde web2

"Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?"

Siste bilder - Signalfjell

Siste video